|
2. - 18. mars 2018
«OFFROAD» Det vakre er et relativt begrep. Det perfekte ytre eller den aller mest veltrimmede hagen er ikke May-Irenes første definisjon av skjønnhet. Det ville, det naturlige, det humoristiske ispedd et snev av melankoli gir mer en tilnærmelse til Aasens personlighet som gjenspeiles i hennes fotografier. Til denne utstillingen har hun vendt blikket ut i trolske landskaper med motiver som er røffe og uvørne. En disharmonisk harmoni hvor hun leker seg med klisjeer samtidig som hun viser en stor kjærlighet til naturen. I år er det 10 år siden May-Irene Aasens første utstilling i Galleri MAP. Den gang presenterte hun on the road-utstillingen «Gutta - På veien med Jokke & Valentinerne» hvor hun viste et utsnitt av livet hun og resten av bandet levde gjennom mange år. Nå, altså 10 år senere, viser hun utstillingen «Offroad». Hennes bakgrunn og personlighet kommer fortsatt like sterkt til syne i denne utstillingen. Alt handler om å stoppe opp og se. Livet og naturen består av så mange lag. Åpningstider: |
Tidligere utstillinger av |
|
LIVSREGELVERK (i bilder) Angst for det vakre. Frykt for det tomme rom. Brudgommens tale: Her står jeg, og kan ikke annet. Jeg er lutter øyne, åpen og våken for skjønnheten i May-Irenes fotografier. Aldri slutter hun å overraske, det er hele tiden nye vendinger. Vi har vært gjennom en masse sort-svart-sort, fotografier fra vår noenlunde sammenfallende fortid, 1980- og 90-tallet, atomisert, trengt inn i dunkle, negative salonger, stuer, konsertlokaler: ungdom uten håp, ungdom med instrumenter og med følelsen "Vi ække her for penga, vi bare gjør det vi må gjøre, lager ulyd og godlyd, trives og vansmektes, hater og elsker verden i hjel." Dualisme, joda, vi har begge to vært der, alene eller sammen, opplevd det, sett alt det jævla svarte og depressive, men samtidig var det så oppmuntrende og fint. Alt var sånn, skulle være sånn, dystert, livsbeskrivende, et kjellerperspektiv, fotoapparatet medbragt som en simultantolk både i nåtid og ettertid. Det var ikke tillatt å la seg begeistre av det skjønne, alt det vakre, alle livets lysere sider. Noen ble født i skyggen av seg selv, i skyggen av livet som sto på vent, livet som tok sine forhåndsregler, men ja, vi diltet etter, tilpasset oss, innordnet oss, fylte ut de nødvendige skjemaer. Men hvor havnet vi, rent midlertidig eller for evig? I denne livssituasjonen, denne fasen, her hvor vi kaller oss selv for modne, voksne, laaangt unna ungdommens dystre vi-vet-alt-så-mye-bedre-enn-dere-så-kom-ikke-her-realitet? Livet vi alle har levd, med all verdens tid i vente, en evig fremtid? Halla, stopp, jeg sier det rett ut: Det Er Lov Å Være En Skjønnånd. Værsågod, her presenterer jeg May-Irene Aasen. Hun viser oss bilder av det vakre, bilder av skjønnheten, sanseligheten, tilstedeværelsen: Hun tar seg retten til å fokusere på alt godt som omgir oss, selveste godene, hun har posisjonen som skjønnhetsregistrator, hun oppfanger finhet. Og fordi alt er natur, hvor enn vi vender blikket, må vi bli enige med oss selv om at alt foto også er Natur; selv om det er byer med gater, folk og harkende biler, må vi si: Alt, alt er skapt av oss, denne verden, vår virkelighet, den ville ikke ha lignet noe som helst uten oss mennesker, for vi ser verden, mens vi samtidig skaper denne verdenen, fordi vi er naturvesener, med øyne som ser, og heisann, jeg ville bare si at Aasen tar kaka, så fritt og elskelig hun tar for seg av alt som byr seg frem for hennes øyne. Berre lekkert, rett og slett vakker fotokunst, det er dét det er. Guttorm Nordø, februar 2018 |